Om filmen

Et tog stanser i Wien. To ungdommelige passasjerer - han amerikansk, hun fransk - tar farvel med hverandre. De har møtt hverandre tilfeldig og tilbragt de siste timene i hverandres selskap. Historien kunne sluttet her, før den hadde rukket å bli en historie. Men Jesse (Ethan Hawke) løper tilbake og gir Celine (Julie Delpy) et tilbud: - Om tyve år er du godt gift og har det egentlig helt fint. Men innimellom vil du angre på at du ikke heller tok sjansen på en av de mange du bare møtte i forbifarten, som du vil tenke tilbake på som mer sjarmerende og spennende enn ham du er gift med nå. Nå gir jeg deg sjansen til å finne ut at det ikke var noe å gå glipp av. Du vil takke meg om tyve år! Celine tviler et øyeblikk, men rasker sammen sakene sine, og sammen kaster de seg av toget. De har et døgn sammen før Jesse må reise hjem til USA; historien kan begynne. Det er blitt sagt at historier er vår tids religionssurrogater. Om det ikke finnes noen Gud, finnes det kanskje en historie med en begynnelse, midte og slutt vi kan forholde oss til. Slik er det i hvert fall med Jesse og Celine. I stedet for å ta inn på et billig hotelrom og tilbringe natten sammen, tilbringer de et døgn vandrende rundt i Wiens gater mens de snakker sammen om hvorfor de tenker og handler som de gjør. Intimiteten i betroelsene avhenger av at de har dette ene døgnet sammen, verken mer eller mindre. Det gjør møtet dyrebart og eksotisk. Som to døgnfluer tiltrekkes de av hverandre og innleder en nærmest skeptisk flørt. For de tror jo ikke på den store kjærligheten, den som peker fram mot ekteskap, familie og barn. Richard Linklater er regissøren bak Slacker, som omhandlet noen av de samme menneskene som Douglas Couplands skrev om samtidig i "Generation X". Til sammen definerte de en ny generasjon av skeptiske tvilere og ambivalente romantikere, som foretrekker det flyktige framfor det faste. Før soloppgang tar tak i den samme livsinnstillingen. Celine sier hun hater at man alltid vet for mye om hverandre, og Jesse sier han er glad han slipper å møte den dagen han tar seg i å fortelle de samme morsomhetene om og om igjen. Slik både fornekter de seg selv, den lengselen de kjenner - og det språket de har som verktøy for å trenge gjennom forsvarsapparatet. Så lenge det varer... Richard Linklater er det man må kalle en europeisk amerikaner. Hans inspirasjonskilder er franske regissører som Godard og Eric Rohmer. Spesielt innflytelsen fra Rohmer er tydelig i Før soloppgang, mest iøynefallende på grunn av dens utstrakte bruk av dialog. Men også øyeblikkets flyktighet, kjærlighetens urolighet og den både sjarmerende og humoristiske bruken av mennesker i tvil, er karakteristiske for både Rohmer og Linklater. I tillegg har de begge i alle sine filmer vært opptatt av å fange det autentiske i tilværelsen, som om kamera bare tilfeldigvis var tilstede mens hendelsene utspilte seg.